søndag, desember 18, 2005

TuneRuner 36. Mai 1998.


LEDEREN HAR ORDET

Utrolig men sant - neste år - 26. september er det 20 år siden Tune Historielag ble stiftet. Vi i styret er allerede i gang med forberedelsene til jubileet, og vil etterhvert trekke flere av medlemmene inn i dette. Det er meningen å markere denne milepel skikkelig.

Til i dag er det nå kommet ut 36 nummer av TuneRuner, noe vi har all grunn til å være stolte av - bortsett fra at det er svært lite av stoffet som kommer inn fra medlemmene. Redaksjonskomiteen står for det aller meste. Jeg er sikker på at nettopp du har litt av hvert å fortelle fra tidligere tider. De som steller med bladet bistår gjerne med å ra det ned på papiret dersom du ikke akkurat liker å skrive selv. Neste år vil vi gjerne gi ut et litt spesielt jubileumsnummer av TuneRune, og vi trenger derfor stoff spesielt fra deg!!

Jeg håper du leser nøye gjennom våre annonser som du finner midt i bladet, og at du benytter deg av de tjenester som den enkelte bedrift kan gi deg. Husk det er lett å lese telefon-nummer direkte her, og så kommer du i kontakt med trofaste medhjelpere som sponser oss på denne måte hvert år. Noen har gått ut siden i fjor, men nye har heldigvis kommet til. Vi støtter dem ved å benytte oss av deres tjenester.

Eidets Dag 16. aug. er også et arbeid vi har foran oss, og vi har allerede skaffet oss forskjellige aktiviteter for dagen. Mye mer skal komme, og vi vil be medlemmene om hjelp etter hvert. Det er mange ting som skal klaffe dersom vi skal klare å leve opp til det gode renomé vi skaffet oss i fjor. Det ville være svært hyggelig om du melder deg frivillig.

Dersom du ikke har vært nede i Eidet i det siste, er det verdt en liten tur. Etter at Tune Historielag tok fatt i de farlige bygningene der, er disse fjernet, og restene er kjørt bort. Laget har nå fått de rette instanser i vår kommune til å interessere seg for "Smia', før den forfaller helt. Det er lovet at dører og vinduer skal komme på plass i bygningen.

Den siste boken fra Tunes Gårdshistorie er i arbeide, men forfatteren Sven G. Eliassen tør ikke love hvor når den blir ferdig. Dessuten mangler det bevilgning av penger!

Brosjyren om Tømmertunnelen i Eidet skal deles ut til turistkontorer, campingplasser, ungdomsherberger o.l. hvor turister kommer.Dessverre måtte vi avlyse vår sommertur til Folkemuseet på Bygdøy. Det er grunn til å tro at turen kolliderte med flere andre turer som arrangeres samme dag. Det er beklagelig, men det er slikt som skjer.- Se ellers på møtekalenderen på bakerste side.

Ha en riktig god sommer.
Aslaug Barfelt

TUNERUNER

kommer i god gammel stil - vel verdt å lese forhåpentligvis-, og helt sikkert verdt å ta vare på. Noen av oss har erfart at vår lille publikasjon med to nummer i året, har en viss likhet med vin. De blir bedre jo lenger vi lagrer dem. Derfor les dem godt og plasser dem i bokhylla med tanke på neste årtusen. Det er ganske sikkert noen - ikke mye ulike oss selv som vil finne glede og nytte i det vi gir ut.
Vårt tidsskrift er en blanding av lokalhistorisk stoff og meddelelser fra Tune Historielag. Det lokalhistoriske er uendelig stort både i tid og rom. Medlemmene oppfordres til innspill både med forslag til emnevalg og til aktiv pennebruk. Her blir alt tatt imot med takk. Emnevalget kan like gjerne være fra oldtid og middelalder som dagsaktuelle beskrivelser fordi dagen i dag er historie i morgen.
Da Yngvar Brusevold etter flere års innsats har takket for seg i redaksjonskomiteen, har Knut Fjellberg sagt seg villig "til å ride sin Pegasus" her i Tune-Runer. Han er Tunegutt så god som noen, født og oppvokst på Øya, og som Agnalt-lærer omtrent like legendarisk som gamle "Alfen". Ola L. Pedersen og Einar Bjørnland danner resten av trioen. Fint er det også at Ernst Gerhardt skal trimme våre små grå i form av kryssordoppgaver.
Hilsen redaksjonstrioen.

BYGDEBORGENE VÅRE

Romersk jernalder som vi regner fra år 0 til år 400, og folkevandringstida fra år 400 til litt etter år 600, var en urolig tid. Sør i Europa begynte store grupper av mennesker å søke seg nytt land. Den sterkeste tok, og den som var svak, måtte vike.
Også i vårt land ble det en urolig tid. Folk trengte innover i landet for å skaffe seg ny jord å dyrke. Store deler av Norge ble faktisk bebygd på denne tida. Mange av gårdene i gode jordbruksområder skriver seg fra disse årene. Ofte fant det sted rene plyndringstokt. Hos oss var det på denne tida ikke noen konge som kunne samle folk og forsvare dem mot fiender som trengte inn utenfra. Derfor måtte folk i de lokale områdene selv forsvare seg mot krigerske inntrengere som kom lenger sør fra.
Vi må regne med at det var små stammesamfunn og småriker som det ble motsetninger mellom. Samfunnet kan også ha bestått av slekter som sluttet seg sammen til bygder. Bygdene kan ha sluttet seg sammen og dannet et rike, og vi kan tenke oss at det ofte kom til strid mellom smårikene.

Et av de beste bevis for at det kan ha vært slik, er restene etter tallrike forsvarsanlegg som en finner rundt om i landet. De kalles bygdeborger.
Bygdeborgene ble bygd på topper og fjellknauser som fra naturens side er vanskelige å angripe. Mange av borgene ligger ved viktige ferdselsårer og gamle veifar. Noen ligger nær gårder og kan ha utgjort tilfluktssteder for grupper av folk, eller kanskje for hele bygder. Særlig ettertraktet var åsrygger ved vanskelige punkter på veiene - som trange skar, vadesteder over elver eller smale sund. En kan skimte en strategisk forsvarsplan ved plasseringen av borgene. Folk valgte ut en kolle med bratte stup som gjorde det vanskelig å komme opp og storme borgen. På de stedene hvor fjellet var slakkere, bygde de murer av sten. Disse murene kunne være mer enn mannshøye, ofte mer enn to meter, men på de fleste steder er de nå rast sammen. De ser ut som overgrodde stengjerder i terrenget.

I vår bygd ligger det rester etter bygdeborger som vi ennå kan observere. Vi nevner Stenerødborgen ved Tunevannet og Trollerødslottet i øvre del av bygda. Dessuten ligger det visstnok rester etter en borg ved Valbrekka på Agnaltsida, en annen ved Rådedelet og en tredje oppe på åsen mellom Sætre og Ramberg.

STENERØDBORGEN

En dag setter vi kursen mot Tunevannet. Nå er det veier og hus rundt på alle kanter, men i gammel tid var det annerledes. De brede flatene rundt omkring og sørover fra raet var saftige beiter. Jaktterrenget lå nært mot nord. Det var ikke rart at folk tidlig slo seg ned her. På en odde nordøst for Stenerød gård finner vi rester etter en borg. Den må ha representert et strategisk og godt forsvarsanlegg med den stupbratte fjellsiden ned mot vannet og med adkomst bare fra vestsida. En antar at stenmuren kan ha vært forsterket med tømmerpalisader slik som på en liknende borg ved Hunn, hvor en fant brente rester av stolpene inne i muren.

Tune Historielag, guidet av Anne Sofie Hygen, besøkte Stenerødborgen den 7/690. Turen er omtalt i TuneRuner nr. 21.

TROLLERØDSLOTTET

Starter vi fra Agnalt skole og setter kursen vestover mot Trollerød, vil vi finne restene etter Trollerødslottet. Selv om borgen ikke ligger langt fra gården, er det ikke lett å få øye på den, for trær og busker skjuler den godt. Kollen er stupbratt på tre sider, bare fra den nordøstlige kanten går det an å komme seg opp. Her følger en mer detaljert beskrivelse av borgen på Trollerød:

Bratt bergkolle med lite jordsmonn, bevokst med lav, mose og lyng, ellers hovedsakelig furu, samt noen få gran og bjørketrær. Ligger midt i et skogsområde.
Utsyn over dyrka mark og skogkledde åser.

Trollerød slott.

Ca. 90 m V for driftsbygning på Trollerød 25/2.
Bygdeborg. Indre borgområde 90 m (N-S) x 70 m.
Kollen er stupbratt i NV og S. Bare fra NØ-siden er det mulig å komme opp til det små-kuperte, men lette lendet på toppplatået.

Fra NØ fører forholdsvis slakk, men naturlig oppgang i en kløft dannet av høye bergskrenter opp til bergplatået. Like under toppen av kollen løper en hylle langs hele Ø-siden som murene sperrer.

KULTURMINNEÅRET 1997

BESØK I HVALER KIRKE OG UTGÅRDSKILEN 14/9-97


Vi ble møtt i kirkedøren med et hjertelig velkommen til dette ærverdige gamle kirkebygg ytterst i havgapet. Hvaler kirke ligger på Kirkøy, lengst syd i dom-prostiet. I følge de opplysninger vi fikk, skal kirken være en av landets eldste. Dengang med årer og seil måtte man beregne god tid både til og fra kirken, ikke minst de som kom fra de vestre øyene.

Et gammelt sagn forteller:
For mange, mange hundre år siden lå det en del skotter ved Hvalerøyene og fanget hval. Dette var gudfryktige og fromme mennesker som bestemte seg for å bygge en kirke i disse traktene. Valget falt først på Kilebakkene på Asmaløy. Det var ikke langt fra tanke til handling. Snart var de langt på vei med grunnmuren. I skogene omkring hugget de ut det største tømmeret som fantes, og så tok selve byggingen til. Det vil si, det var det som var meningen, men de oppdaget snart at her var trolldom med i spillet. Når de kom til byggeplassen om morgenen, var det ikke en stokk tilbake, slik som de hadde stablet dem dagen før. Slik gikk det i flere dager og stokkene forsvant.

Man var sikker på at huldrefolket var frampå og ødela. Til slutt skjønte skottene at man måtte finne et annet sted å reise kirken på. Slik gikk det til at Hvaler Kirke ble reist på Kirkøya. Denne gang ble det benyttet stein fra ura like ved, og denne kirken er blitt stående like til denne dag.

Hvaler Kirke er en middelalderkirke trolig påbegynt ca 1000 - 1100 e.Kr og var i privat eie gjennom en årrekke fram til 1860, da den ble menighetens eiendom. Utgravninger i forbindelse med restaurering i årene 1953-56, avdekket at kirken muligens er plassert over et forhistorisk bygg - kanskje et gudehov. Det nye bygget skulle fordrive det gamle hedenske. Kvite Krist var sterkere enn gamle guder.
Under kirkens restaurering ble det gjort en rekke interessante funn, som kaster lys over kirkens vekslende historie. I gammel tid ble det foretatt jordfestelser inne i selve kirken, men fra 1700 tallet visstnok bare av prester. I forbindelse med restaureringen ble alle kistene samlet i et nyinnredet gravkammer under gulvet vest i skipet.

HVALER KIRKE

Alter og altertavle er fra ca. 1750. En eldre katekismetavle som tidligere ble benyttet som altertavle, er i dag plassert på Norsk Folkemuseum. Vi så forøvrig en kopi i Kirkeloftutstillingen.

Døpefonten er trolig en godtlandsk kalkstein, og er tidfestet til ca år 1200.
Glass og kalkmalerier ble også funnet under restaureringen i 1953-56. Dessuten ble det under gulvet i skipet funnet en stor mengde middelalderske glassmalerier fra 1200 tallet. Prekestolen er fra år 1620. Likeledes fmnes gamle salmetavler, lysekroner og kirkeskip.

I kirkens kor ble det gjort et stort myntfunn. Funnet viser at innbyggerne i Hvaler gjennom århundrer har hatt god kontakt med det europeiske kontinent. Det finnes mynter fra flere land på Kirkeloftutstillingen.

UTGÅRDSKILEN

Fra Hvaler Kirke dro vi videre til Utgårdskilen på Vesterøy, hvor flere hundre mennesker feiret Kulturminnedagen 1997.

Med et solid tak lempet skipper Simonsen på skuta "Gjeldsa" den gamle kista med kulturminner over til Morten Kielland som skulle styre den gamle Fredrikstadskuta med kulturminnene ombord på dens videre ferd langs kysten.

Over 50 gamle fartøy har etnologen Kielland seilt med siden Kulturminnestafetten kastet loss i Kirkenes 1. juni. Nå var turen kommet til knutepunktet Utgårdskilen. Den store skare av folk fra distriktet var samlet for å se Ostfolds Kulturminner vel avgårde mot Oslo og den store Kulturminnedagen den 21.september.

Engasjementet for Kulturminnene til organisasjoner og private har vært enorm over hele landet.

Det var utstilling på plassen, mat og drikke kunne kjøpes, og folk hygget seg i det fine været.

Alt i alt en fin dag med kultur og minner på alle kanter.
Mathis Dalen

GRAVSTØTTEN FRA 1814 VED SOLI KIRKE.

For en del år siden hadde Tune Historielag en utflukt til Soli. Undertegnede hadde den tvilsomme ære å samle medlemmene rundt ovennevnte granittblokk. Det var ikke mye en kunne bidra med, men det eneste jeg hadde å holde meg til var den gamle legende om at 2 - 3 svensker hvilte under stenen. Det har alltid vært noe mystisk dragende over den grovt tilhogde stenen med de knappe årstall.

I dag er omtrent alle historiske data vedrørende stenen avdekket, takket være vår flinke forsker Arne Berger. Under arbeidet med de grundige artiklene i Tune-Runer nr. 33 og 34, kom han over stoff om stenens historie. Navnet på de svensker som ligger begravet her er imidlertid fortsatt i historiens gjemmer.

Berger har fått brev fra Det Svenske Krigsarkivet som innrømmer at Sverige hadde så mange krigsskueplasser at det selv ikke har ressurser til å lete i de gulnende papirer. Vi er dog hjertelig velkomne for å lete selv.

Arne Berger har kommet over L.D. Klyvers reiser i Østfold av 1826. Han skriver: På noen kjempehauge mellom Sande og Glomma ligger 2 svensker begravet.

P. C. Pettersens reisehåndbok av 1826 uttrykker seg likelydende. Vi må anta at gravene var markert med trekors.

Da vegen til Soli bro ble anlagt i 1850, støtte man på de jordiske levninger av svenskene. Da ble stenen tilhogd og satt et stykke opp i åsen - og det var det !
Rosinen i den kulinariske pølsa er likevel en legende omkring disse svenskene. Det er en blanding av fakta og sagn ført i pennen av O.S.T. Isene, som du kan lese om et annet sted i dette nummer av TuneRuner.
Einar Bjørnland

KONGENS SØLV FOR 61 ÅR VED SAMME BEDRIFT

Tune Historielag gratulerer driftsleder Mathis Dalen, som også er lagets sekretær, med den store utmerkelsen.

Vi legger til at den 79 år gamle herre fortsatt er i daglig arbeid ved Tubus A/S i Grålumveien.

Redaksjonen




GRÅLUMSTUA


Vi er 8 medlemmer som nå forbereder oss på å ta en tørn som omvisere i Grålum-stua om søndagene i skoleferien. Det dreier seg kun om 3 timer, fra kl. 12.00 -15.00. Vi hadde regnet med at det skulle bli kun en søndag på hver, men da det skal være to stykker tilstede hver gang, har vi behov for flere villige. Du trenger ikke å grue for hva du skal fortelle, for vi har skikkelig stoff om emnet å gå ut fra..Gjennom denne innsatsen skaffer vi også penger til laget, så vennligst ta kontakt snarest!! Ring: Aslaug Barfelt på tlf. 69 14 16 18.Vi har også en annen bønn når det gjelder Grålumstua: Laget skal som i fjor trå til med litt lettere vask og puss for å pynte opp, og her trenger vi også noen frivillige. Det ble så fint i fjor, og det bør være like bra i år. I år har Eiendomsforvaltningen i Sarpsborg kommune rettet på de feil som vi fant burde gjøres noe med, og bygningen skal tjæres/beises i løpet av sommeren 1998. Dersom du kan tenke deg å komme noen formiddagstimer å hjelpe til så ring samme nr. som ovenfor.




FRA TUNE I GAMLE DAGER

Mange av dere har sikkert ferdes ute i det skjønne naturområdet ved Tjennetjern i øvre del av bygda vår. Her er lufta ren og klar, og her kan en nyte stillheten.

De færreste kjenner nok til at det her oppe ved tjernet en gang lå en idyllisk gård som hette Kjennet. En kan nå bare skjelne restene etter stuetomta, og markene er grodd til med skog, men det skal ha vært en god og fruktbar plass. Det står et hus der oppe nå også - en mørkbeiset villa med hvitmalte vinduslemmer. Folk kaller den Ekeneshytta.

Den 22. juni 1938 stod det en artikkel i dagbladet Sarpen som handlet om dette stedet og mannen som hadde drevet gården og bodd der i hele sitt liv. Mannen hette Sevrin Olsen Kjennet og ble født i 1851. Artikkelen var skrevet av Kristian Bingen og kan fortelle oss hvordan levekårene for enkelte grupper av mennesker har forandret seg i løpet av de siste hundre år.

Vi gjengir: "Han blir 87 år den 29. juli og er av frisk og seiglivet slekt. Faren hans ble 85 år og moren blev 95. Han har en bror som fyller 96 år den 10. desember. Sevrin er fremdeles åndsfrisk og grei og har aldri eiet noe som kan kalles briller, men han leser avisene og følger med i tidens begivenheter. Han bor nu på Agnalt skole hvor hans datter er pedell.

Sevrin var en gang en livlig og pratsom mann, men nu er han stille. Skikkelsen er stølnet og krumbøiet av mange års meget tunge slit, - ja det er en ekte sliter som sitter foran meg ved kjøkkenbenken i det vesle, rene og nette kjøkkenet. Sevrin hører lite nu, men han er elskverdig som alltid før, og det går dog å prate med ham.
Da Sevrin var ferdig med rekruttskolen, dro han til Evje teglverk, og der arbeidet han siden uavbrutt i 43 år. Han gikk til fots til og fra arbeidet. Han kjørte det første leirlasset til verket med to svenske hester, som antagelig var leiet fra Sverige fordi det var billigst, og hestene havnet da på teglverkets grunn om sommeren. Efter den tids forhold tjente han bra, omkring 20 kroner uken. Arbeidstiden var fra kl. 6 morgen og til kl. 7 kveld. Det var ingen mann ved teglverket som hadde arbeidet der så lenge som Sevrin.

Det var tungvindt her i grenden i gamle dage, forteller Sevrin. Det var tider da veien fra Trøsken til Sarpsborg ikke var til å komme frem på med hest. Så måtte man gå til fots og bære varene sine. Sevrin bar en gang 50 kg rugmel fra Sarpsborg og hjem til Kjennet - ca. 15 km vei, og han hvilte bare en gang på veien. Det var godt gjort.

FRA KRIGENS TID

Ved en liden kirke i en af de til Fredriksstad grænsende bygder staar lidt tilside for den egentlige kirkegaard en mosgroet, grovhuggen granitobelisk, med et lidet malmkors paa toppen. Paa den ene side staar 1814.
Intet mere. Intet navn. Ingen oplysning.

Bare det snaue aarstal paa graven. Ja, for det er en stor irkantet gravhøi stenen staar paa.

Og dog taler den gamle granitblok med sin korte indskrift sit sterke sprog. Den taler om blod og brand i gamle dage. Den maner frem for os syner fra vore bedsteforældres tid, - af medtagne, sultne, daarligt klædte soldater; slitne, men modige og fulde af fædrelandssind. Den taler om kanontorden og skytterlinier og knitrende ild fra flintbøsserne. Den staar der som et vidnesbyrd om folkenes magtsyge og mænds heltemod.

Kort sagt: Stenen minder os om krigen i 1814. For graven gjemmer støvet af en svensk officer og 2 svenske soldater, som faldt her.

Officerens navn var Kleining. Han var kaptein af rang, en ung, vakker og ædel mand, fortælles det.

At han var ædel, fik han anledning til at vise ogsaa i Norge. Og at han var ung og vakker, var der ialfald én i Norge, som satte pris paa.

Men lad mig ikke foregribe noget i min lille historie.

Svenskerne var paa sin marsch gjennem Smaalenene naaet saa langt som til Glommen.
Vor kaptein, der hørte til fortroppen, havde indkvarteret sig hos en embedsmand. Han opførte sig i alle dele som en gentleman; men han var dog en "fiende", og den gode norske patriot behandlede ham da ogsaa derefter, om han end ikke var blind for den unge mands noble karakter.

Værre var det for husets datter, jomfru Petra. Det var vistnok egentlig hendes skyld, at kapteinen slog sig ned paa embedsgaarden.

En dag var hun nemlig ude og spadserede med sin 4-5 aar gamle bror langs elven, just som kaptein Kleining kom farende paa rekognosering. Hun blev dødelig forskrækket, for hun havde ikke seet svenske soldater før og forestilte sig dem vel nærmest som røvere.

EN AF DE GLEMTE HELTE FRA 1814
"TUNEMANDEN OG GRANATEN"

Under svenskerns angrep paa Fredriksten sommeren 1814, lykkedes det fienden at faa skadt ind i fæstningen en granat med brandrør i fuldt fyr. Faren var overhengende da ekspiosionen kunde foraarsake den alvorligste skade, men musketer nr. 21 av Thunøeske Compagni Jens Olsen, utviste saa "Stort mot og kjækhet ved behandling av det farlige Brandrør, at General Ohme gjorde hans Daad til gjenstand for speciel indberetning til den norske Regjerings 6. departement (Arme-departementet) og anholdt om en belønning for musketer Olsen.

Departementschefen, General Hegermann, besvarte forestillingen i en skrivelse av 1. Juni 1815 hvori han uttaler, at Fædrelandet beklageligvis savner ethvert middel der vil kunne svare til hensigten ved en saadan belønning, da penge ikke synes at være passende. Medailler eller hæderstegn, gives ikke hos os efter Fædrelandets nuværende indretning. Generalen foreslaar at General Ohme skal fremkalde musketer Jens Olsen for fronten af Compagniet og i passende ord tilkjendegive ham egen og Kameraternes agtelse og tak for hans utviste raskhed og bolde fatning. Eller ogsaa bør General Ohme bringe en anden udmerkelse i Forslag.

Sakset fra et tidligere nummer av Fredrikstad og Omegn Tidende. v/Arne Berger




ELVA OG BEDRIFTEN - DEL 1

"Floderne gjør et mægtig indtryk paa menneskene. Himalaia i sin vælde er en død kolos. En flod er levende. Altid i bevægelse. Snart skummende av raseri som en lænket gigant, snart som en mild bestemor gaar den dit hvor alle spor forsvinder Inde paa dens bredder har urmenneskert vandret i dyreskind og gravet sine bolig-er i jorden. Senere slegter bygget hus og hulet ud trestammer til baater. Ustanselig som selve floden skred utviklingen frem. Naar vil det jeg nu staar og ser på for-svinde? Skal jeg kanske opleve at de stolte seilere ikke længer bærer byrder over havene. Vil der gro græs der hvor de store bruk ligger som vidnesbyrd om vor tidsalders kraft og virke? Tiden vil vise det. "

Slik skriver Elias Kræmmer i sin bok "Glade Ungdom". Han gir først en kort, men malende beskrivelse av det yrende liv han ser på og ved Glomma den gang han i 1876 (eller kanskje det var 1877?) kommer til Fredrikstad og tar sin første tur med "Trip" oppover elva.

Elias Kræmmer kunne nok ane at seilene skulle forsvinne, men at den virksomhet han den gang så skulle visne hen og nesten dø, kunne han vel ikke engang ha drømt om .
Fortsatt er det en og annen båt som forstyrrer elvas stille ferd mellom Sarpsborg og Fredrikstad, men jeg tror en må temmelig langt tilbake i tiden for å finne den ferden så fredelig som den er blitt de siste decenniene. Tømmer og lasteprammer er forsvunnet, og av de mange slepebåtene er bare et fåtall tilbake. Også langs elva har det skjedd store forandringer. Samtlige sagbruk og teglverk er avgått ved en stille død. Noe virksomhet har kommet isteden, men sammenliknet med hva den var for bare 40-50 år siden er den ganske beskjeden.

På et kart fra 1927 kan en telle godt over 30 industribedrifter mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Så vidt jeg kan forstå er det kun en som lever i dag, og den ligger på Greåker. Opprinnelig var navnet Greaker Cellulosefabrik, så Greaker Industrier, deretter Peterson Greaker for nå endelig å ha blitt til Peterson Scanproof.
Aktieselskabet Greaker Cellulosefabrikk ble dannet 1905. Konstituerende generalforsamling fant sted på hotell St. Olaf i Elverum fredag 26. mai. I innbydelsen står det: "Reisende fra Christiania kan reise med hurtigtog kl. 7.05 morgen og være tilbage Id. 10.45 aften.

Fra driften startet opp i 1907 og fram til den ble overtatt av M. Peterson & Son i 1979 har det hendt mye på Greaker, og dens historie kunne vel fylle bøker. Flere hendelser, særlig etter 1966, da driften stoppet og ble stående mer enn et halvt år, har så langt fra vært fri for dramatikk. Men skuten Greaker har nesten somunder gått fri av alle båer og skjær for nå, etter at Peterson har overtatt, å seile i forholdsvis trygt farvann. Dette i den utstrekning en kan snakke om trygghet i disse tider eller innen denne bransje. Mens det på det meste var over 600 ansatte på bedriften, er det nå i underkant av 200, men på tross av denne store reduksjonen, er den fortsatt en betydelig treforedlingsbedrift innen sitt kvalitetsområde, selv i nordisk skala.

Et aktivum fabrikken har er den gunstige beliggenhet og gode tomter. Uten dette er det et spørsmål om ikke den som så mange andre treforedlingsbedrifter hadde vært slettet av kartet.

Før Greaker Cellulosefabrik ble anlagt hadde Sanne og Soli, engang Skandinavias største sagbruk, sin utskipningsplass på disse tomtene. En kortere tid også en stavsag og et teglverk. Det var aktiviteten her som la grunnlaget for tilblivelsen og utviklingen av tettstedet Greåker.

Det begynte med at statsråd Carsten Tank, eieren av Sollibruket på den tiden, i 1924 leide Nesøya av Niels Nielsen på en av Nesgårdene på Rolvsøy. Tidligere hadde all utskipning av trelast fra nedre Glomma foregått fra Fredrikstad. Det var ingen som trodde det gikk an å seile opp elven med sjøgående fartøyer før svenskene under okkupasjonen 1814 – 1815 seilte sine forsyningsskip helt opp til Sannesund. Kanskje hadde det da ikke vært større skip der oppe siden "Sarpsborgerne" flyttet byen til Fredrikstad i 1567. Da Borregaard og Hafslund så begynte å skipe sin trelast fra Sannesund, så Fredrikstad sin eksistens truet og reiste sak. Byen fikk først medhold, men Høyesteretts endelige avgjørelse gikk Fredrikstad i mot.

Hermed ble det også klart for utskipning fra Nesøya. Det ble imidlertid dårlige tider for trelasteksporten, Carsten Tank kom i økonomiske vanskeligheter og måtte til slutt gi opp Sollibruket. Som så mange andre bedrifter på den tiden kom også dette bruket på engelske hender Der ble det imidlertid ikke lenge, for ved auksjon i 1836 ble bruket solgt for 90.000 sølvspesier. Det var Johannes Heftye som fikk tilslaget. Han handlet på vegne av fem Christianiafirmaer samt nettopp M. Peterson & Søn i Moss. (Skjøte ble først datert 12. september 1838.)

I mellomtiden, i 1834, hadde et annet Mossefirma, H. Gerner & Søn, forpaktet bruket for fem år. De nye eierne slapp altså ikke riktig til med det samme. Men forvalter Chrisian Hansen fra Heftyes sagbruk på Brekke i Rakkestad ble engasjert like fra overtakelsen i 1836 og planer for utbygging til et virkelig storbruk ble lagt.
Sollibruket skulle drives som en enhet og sørge for at tømmeret fra de forskjellige eiere ble skåret og holdt atskilt. En egen enhet skulle også lastetomtene på Greåker være. De fortskjellige eieres skurlast fra bruket skulle losses og stables på bestemte områder og, etter å ha ligget til tørk, lastes om bord i skutene. A skaffe tømmer og å selge den ferdige trelasten var den enkelte eiers sak.

Med den planlagte utbygging av Sollibruket meldte også behovet for større lastetomter seg. I 1838 – 39 kjøpte derfor konsortiet hoveddelen av vestre og nordre Greåker, mindre deler av søndre Greåker og senere også store deler av østre Greåker. Hermed var grunnen for tettstedet Greåker lagt.

Nesøya, eller Holmen som den ofte blir kalt, var allerede i Gerners tid blitt for liten. Den var leid ved en meget gunstig kontrakt som til og med var uoppsigelig fra grunneierens side. Etter hvert som øya ble utbygd med påfylling, mudring og bolverk, mente grunneieren at kontrakten burde revideres. Men saken løstes ved at Sanne og Soli kjøpte øya for 1.000 Spd i 1873. Da Greaker kjøpte tomtene hvor fabrikken lå, fulgte av en eller annen grunn ikke Nesøy med. Greaker blir like før og i begynnelsen av siste krig flere ganger tilbudt øya for kr. 70.000, men Greaker vil ikke gi mer enn 65.000. Pussig nok ender det med at Greaker kjøper Nesøya for 77.000 i 1943. På alle kart jeg har sett over området er grensen mellom Tune og Rolvsøy, eller Sarpsborg og Fredrikstad nå da, på vestsiden av Nesøya, men det er et faktum at den hører til Fredrikstad.

Organisasjonen ved "Greager Bordtomter" med egen forvalter, bordskrivere og regnskapsavdeling trådte i funksjon fra 1. mai 1839.

Trelasten ble rodd på prammer fra Solli til Greåker. To mann rodde hver pram, og de klarte som regel to turer om dagen, under gunstige forhold tre, og det var ingen åtte timers dag den gang. Det må ha vært en lite misunnelsesverdig jobb å være pramroer og bakse med de tunge prammene i strøm og vind. Lettelsen var nok stor da slepebåter ble anskaffet. ("Solie" i 1868 og "Sanne" i 1872.) Det var nok heller ingen lett jobb for de som bar den rå lasten og la den i høye stabler inne på tomtene.

Andre del av denne historien kommer i neste nummer av TuneRuner.
Knut Syversen

Kilder: Lauritz Opstad: Sanne og Soli – Skandinavias største sagbruk. Lauritz Opstad: Av Greåkers saga, artikkelserie i GC-posten. Ingolf Kittelsen: Firmaet og familien Peterson – Moss.

I "Biskop Jens Nielssøns Visitasbøger og Reiseoptegnelser 1574 – 1597" er øya kalt Sandholmen.

Ingen kommentarer: